Bokelskere.no

I Norge fant jeg
meg selv.
Jeg fant Mariam.
Da jeg kom, følte jeg meg som en stein,
en uverdig, skitten stein.
Den steinen tok jeg vare på.
Jeg vasket, vasket, vasket den
med menneskelighet og frihet.
Så begynte den å glitre og skinne.
Den ble varm,
og varmen og lyset smittet over på andre steiner.
Stein på stein
gir liv til hverandre.

Jeg har spart på hver varme klem,
bevart dem i hjertet mitt,
puttet dem inn der sammen med alt det vonde,
så kan smerte og lindring få snakke sammen,
så kan hver sorg få en egen klem.

Norske klemmer,
disse myke klemmene
uten vold,
uten slag,
uten forventning og krav,
de sier noe til meg.
De sier:
Vi ser dere.
Vi passer på dere.
Vær nær oss.
Si fra om det vonde.
Lær meg om sorgen din,
gleden din,
kulturen din,
for jeg vil være din venn.

Min bestemor sa:
Håp og ønske er et ektepar,
og du skal beholde dem begge,
for mister du den ene,
forsvinner balansen.
Ønsk med hjertet,
håp med hodet,
og la tanker bli til handlinger!
Beveger du deg mot det du håper på,
kan ønsker bli til virkelighet.

Løgnen er
et voksende tre
som kaster mer og mer skygge.

En fugl som er født i bur
flyr ikke ut
selv om du åpner døra.
Den blir sittende,
ser verden gjennom gitter
og tror at det er sånn det skal være.

Sult, ekte sult, er et kroppsminne som ikke viskes bort, uansett hvor mange ganger magen er blitt mett i ettertid. Derfor tar gleden over å ha nok mat heller ikke slutt.