Bokelskere.no

… vi, og våre kulturer, er produkt av evolusjon, … vår kognitive utvikling har en grunnleggende fleksibilitet. Den er til og med innebygget i hjernestrukturen, med to halvdeler som kaster alternativer fram og tilbake. Dette gjør den rustet til å møte nye utfordringer, men innebærer også at den lar seg endre på. Og det er nettopp denne muligheten for endring som nå har satt den menneskelig faktoren i spill, ved at datateknologien, spesielt sosiale medier og KI, har utsatt den personlige utviklingen til nye generasjoner for et helt nytt eksperiment. Vi kan allerede se at sosiale medier og andre nett-aktiviteter har forstyrret den sosiale og kognitive utviklingen til mange. Den første generasjonen som vokste opp med sosiale medier har en urovekkende økning i psykiske problemer, og en nesten like urovekkende nedgang i målt intelligens og skoleresultater.

Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

I følge sjefen i OpenAI, Sam Altman, er det (dataguruen) Stephen Wolfram som har gitt den beste forklaringen på hva chatGPT gjør. Wolfram skriver at en grunn til at chatGPT lykkes så godt, er at menneskelig språk egentlig er enklere enn vi har trodd. Og han sammenligner språkmodellenes prestasjoner med små barns: De lærer seg nemlig også språk på en helt utrolig rask måte. Ikke bare enkeltord, men også grammatikken. De lærer de nødvendige reglene, uten at noen har fortalt dem hva eller hvordan disse er. Akkurat som chatGPT, lærer barna å bruke språk ved mengdetrening. Og ofte uten noen form for instruksjon.
Wolfram mener forklaringen på dette er at det finnes strukturer i språket som vi enda ikke har identifisert, men som gjør det enklere å lære enn vi har antatt. Dette gir språket en regularitet som begrenser hvor mye det nevrale nettet må lære. Og disse strukturene er noe barn -og språkmodeller - kan lære gjennom store inntak av data.

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.

Når vi snakker om kunstig intelligens, eller KI, har vi (inkludert de som utvikler denne teknologien) en tendens til å snakke om intelligens som noe som finnes inne i hvert menneskes hode, som en individuell «teknologi». Men hemmeligheten bak menneskehetens suksesser, og det som har berget oss fra mange katastrofer, er den kollektive intelligensen vi er koblet til, og som vi benytter oss av hver gang vi tenker, hver gang vi vurderer noe. Ikke bare hva vi lærer oss i kulturen vi lever i: fra foreldre, fra skole og så videre. Det vi også bærer med oss, uten å tenke over det, er den samlede kunnskapen evolusjonen har lagret opp gjennom millioner av år.

Mye av det vi har nytte av å vite, har vi stolt på at andre har orden på, mens vi nå «outsourcer» det til datamaskiner og mobiler slik at vi kan frigjøre hjernen til andre ting. Som riktignok ofte er å laste opp kattevideoer eller spille dataspill, men også mer nyttige formål. Hadde vi kun hatt kunnskapen i vårt eget hode å stole på, hadde vi ikke kommet langt. I nesten alt vi gjør, benytter vi oss av teknologi vi ikke forstår, til et formål vi ikke skjønner alle konsekvenser av. Men andre har testet det ut for oss.

Mens det «aktive» nettverket kan skrus av eller på, når vi plutselig trenger å være fokusert (fordi vi for eksempel ser et dyr ute i veien og må bremse eller svinge unna), så krever «hvilenettverket» mer tid for å komme i gang. Og det blir mye lettere forstyrret, ikke bare av faktiske forstyrrelser, med også av forventede hendelser. Oversatt til dagens forhold - der vi nesten hele tiden er «online», og konstant mottar informasjon - betyr dette at hvilenettverket får stadig færre muligheter til å bli skrudd på. Hva dette betyr for oss, hvordan vi fordøyer den informasjonen vi får og hvordan vi klarer å integrere denne, slik at vi kan bli klokere og ikke bare mer forvirret av nye inntrykk, er noe vi enda ikke vet så mye om. Men det er rimelig å anta at det kan ha noe uheldige følger.

Nøyaktig hva som foregår i hjernen når vi sover, vet vi ikke, men noe er det. Og det gjelder også lange perioder når vi er våkne, men ikke fokusert på noe spesielt. Da driver hjernen med ryddearbeid og rekonstruksjon. Det er da inntrykk og korttidsminne blir sortert, integrert og lagret der hjernen finner det mest hensiktsmessig. Men det som også gjerne skjer da, er at inntrykk, biter med informasjon, finner sammen med informasjon som er lagret fra før, og dermed «gir mening». Det er ikke tilfeldig at mange forskere, kunstnere og også helt «normale» mennesker, får sine beste ideer når de våkner om morgenen, eller når de dagdrømmer. Det er gjerne da hjernens «hvilenettverk» melder fra at det har gjort en oppdagelse.