Bokelskere.no

Og jeg fikk til slutt overbevist meg selv om at det var oss, for de samme situasjonene, de samme skrittene, de samme bevegelsene gjentar seg gjennom tidene. Og de går ikke tapt, men er innskrevet for evigheten i fortauene, veggene og stasjonshallen i denne byen. Det sammes evige gjenkomst.

Dette kommer jeg kanskje tilbake til når det passer. I første gang vil jeg helst unngå å rote meg bort i sidegater og heller følge den strake veien som gjør det mulig å skaffe meg oversikt. Man må gå frem med forsiktige skritt om man skal klare å gjennomskue hukommelsens virvar og erindringens feller.

Mesteparten av tiden når vi trasket gjennom Paris eller reiste med buss, snakket vi ikke med hverandre. Tausheten var et mye sterkere bånd mellom oss enn noe ord kunne være. Vi var som de som går ved siden av hverandre uten å snakke sammen, men alltid tar lange omveier.