Bokelskere.no

Månen gjemte seg bak skyene. Vinden spyttet isnåler på skrå.
I den høye, svarte palisadeveggen, gjennom en sprekk som så for smal ut for et menneske, krøp jenta ut i den veldige og grusomme villmarken.

Månen var tittet frem og skogen var bånd av lys og mørke med render av drivende snø imellom. Himmelen over revnet, og snøen som falt, var ikke lenger isnåler som den hadde vært da hun rømte fra fortet, men sakte dalende, bløte filler som la seg over den gamle snøen og skjulte sporene hun hadde etterlatt seg.
Takk for hjelpen, gode snø, tenkte jenta.
Skynd deg, jente, svarte snøen der den dalte.

Hun visste at solen var stått opp, for disen var i ferd med å endre seg. På noen tommers hold kunne hun nå se hånden sin. Og kroppen hennes var som et spøkelse som viste seg og så forsvant igjen.
Nå sivet varmen inn i verden, den lave disen fanget inn solstrålene og holdt på heten i dem.
Hun hørte en klaprende lyd omkring seg som skremte henne og som lød som trinn av mange tusen dyreføtter på vei igjennom skogen, og forferdet så hun for seg et stormløp av noe fort og lite, noe rottelignende, at en bølge av rotter skulle skylle over henne. Så forsto hun, da en vanndråpe rant nedover den skrå greinen av teppeteltet og traff henne i pannen, at dagen var blitt så varm at snøen som fremdeles lå på trærne, smeltet og trommet mot bakken som regn.

Og vannets rastløse virvling nedover elven, hver vanndråpe promiskuøs i sin stadig vekslende forening med de andre. Vann, et skamløst, latterrungende, ekstatisk element som prustet seg selv høyt opp i luften eller styrtet seg hodestups i sitt veldige dråpefølge av sted mot havet.

Hun karet seg på beina og stønnet til tross for at hun måtte være stille.
Og enda det sved i lungene og dundret i det ødelagte hodet og skrek i ledemot og føtter, la hun på nytt på sprang. Og etter en stund kjentes det godt å løpe, smerten forstummet, og hun merket ikke lenger kroppen, bare fryden ved å løpe.