Bokelskere.no

Oftere enn det er behagelig å tenke på, endres et lands skjebne - og innimellom sågar fremtiden til et helt kontinent - av ett eneste individs innfall og befalinger. Personen det er tale om, er sjelden selv i stand til å overskue konsekvensen av sine handlinger, for ikke å snakke om rekkevidden av sitt eget ettermæle, som jo meles etterpå, og som dessuten er i konstant forandring.

Jeg tenker på Henrik. Lenge var han bare et perifert navn for meg, som for de fleste andre. Et navn man husker flyktig, et navn fra Historien med stor H: Henrik Sjøfareren. Jeg trøster meg med at heller ikke Henrik Sjøfareren var så glad i båtlivet. Bortsett fra noen korte erobringstokt til nordkysten av Marokko tilbragte denne portugisiske prinsen mesteparten av livet på land. Det maritime tilnavnet fikk han først av to tyske historikere på 1800-tallet en gang, og siden er det blitt hengende ved ham.

Øverst og fremst rager Henrik Sjøfareren, prinsen som satte det hele i gang. Bak ham står de alle sammen: Gil Eanes, sjøfareren som i 1434 forserte det fryktede Kapp Bojador og dermed åpnet verdenshavene for portugiserne. Diogo Cão, som døde et sted dagens Namibia. Bartolomeu Dias, den første som seilte rundt Afrikas sørspiss. Pedro Álvares Cabral, Brasils oppdager. Vas da Gama, naturligvis. Afonoso de Albuquerque, Østens Cæsar, er selvsagt med i det gode selskap, og det er også Sankt Frans Xavier, den første misjonæren som besøkte Japan. Landsforræderen Ferdinand Magellan er tatt inn i varmen igjen, enda han seilte under spansk flagg. Også hoffkronikøren Gomes Eanes de Zuara og nasjonalpoeten Luís de Camões har fått sin plass i kalksteinen og det samme har den fantasifulle Fernão Mendes Pinto. eneste kvinnen blant de trettitre heltene er dronning Philippa av Lancaster, Henrik Sjøfarerens mor.