Bokelskere.no

Jeg ser på han som er sønnen min, og bobler over med stadig nye svulstigheter og klisjeer. Jeg myldrer, jeg bruser, jeg putrer av slitte metaforer og ord som føles for små, for trange. Altfor betydningsløse. Altfor banale.

For hvis man snakker om det, så finnes det, og hvis man ikke snakker om det, så finnes det ikke.

Best å ikke si noe til mamma. Nei, tenker jeg. Ikke det, ikke det nå. Men pappa holder allerede nøkkelen i hånden. Nå låser han igjen munnen min. Den kalde nøkkelen mellom leppene. Emmen metallsmak, nøkkelen dunker mot tennene mine. Pappa vrir forsiktig rundt. Nå er munnen din låst, Gina.