Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Ser du da nå at vi diktere ikke kan være vise eller verdige? At vi nødvendigvis må fare vill, nødvendigvis alltid må være løsaktige og følelsens eventyrere? Vår stils mesterlige holdning er løgn og narraktighet, vår berømmelse og aktverdighet en farse, mengdens tillit til oss høyst latterlig, folke- og ungdomsoppdragelse gjennom kunsten er et risikabelt foretagende som burde forbys. For hvordan skulle vel de egne seg til å være oppdragere som er født med en uforbederlig og naturlig dragning mot avgrunnen?
... den som er ute av seg selv, avskyr mest av alt å gå i seg selv.
Ikke dårlig! tenkte Aschenbach med denne saklige kjølige vurdering som kunstnere nå og da griper til når de vil skjule sin begeistring og grepethet ved synet av et mesterverk.
Skribentens lykke er den tanke som fullt ut formår å bli følelse, og den følelse som fullt ut formår å bli tanke.
Også rent personlig er jo kunsten potensert liv. Den skjenker dypere lykke, men tærer hurtigere på kreftene.
Mennesker vet ikke hvorfor de berømmer et kunstverk. Uten på noen måte å være kjennere mener de å oppdage hundrer av fortrinn ved verket bare for å motivere sin begeistring for det. Men den egentlige grunn til deres begeistring er noe ubestemmelig,
Han ønsket også av hele sin sjel å bli gammel, for han hadde alltid holdt det for gitt at bare et liv i kunsten som var forunt å være enestående frodig på alle stadier av det menneskelige, kunne kalles stort, alment, ja, i sannhet ærefullt.
For å møte skjebnen med verdighet og smerten med ynde er ikke bare å tåle og lide. Det er en aktiv bedrift, en positiv triumf.
Det blir bare en kort tur, tenkte han. Måtte den vare evig!
Og lenet tilbake, med hengende armer, overveldet og gang på gang gjennomrislet av gys, hvisket han den stående formel for lengsel, - umulig i dette tilfelle, absurd, forkastelig, latterlig og allikevel hellig og ærverdig, selv her: "Jeg elsker deg!"