Bokelskere.no

Guttens smil traff ham uventet, og han gikk tilbake til de falne trærne, allerede usikker på hva han hadde gitt seg ut på. Usikker på om han hadde lyst til å være ansvarlig for en så stor del av noens glede.

Tonene begynte å leve sitt eget liv, ble dype og lidenskapelige, og hun hørte ekkoet av dem i det kjølige landskapet, båret på vannfuglenes vinger gjennom den myke, stillestående luften. Hun gjorde få feil og brydde seg ikke om dem hun gjorde. Hun trengte ingen noter, ingen dirigent; konsertstykket, som hun ikke hadde spilt på flere år, kom til fingrene ved en besynderlig form for osmose. Innen hun var ferdig med den hjerteskjærende tredjesatsen, var hun fortapt, ute av stand til å ense annet enn sine egne følelser som vibrerte gjennom buen og inn i strengene. Laurent. Hun hørte stemmen hans i de melodiøse temaene, ga seg hen til de rent tekniske utfordringene. Laurent. Denne gangen kom det ingen tårer; alt hun hadde i seg av følelser, sorgen, sinnet og frustrasjonen, ble omsatt til befriende, trøstende lyd.
Himmelen ble mørkere og luften kaldere. Tonene steg mot himmelen, spredte seg ut og fløy som fugler, som håp, som minner. Laurent, sa hun til ham. Laurent, Laurent ... Til all tale og alle tanker var oppslukt av lyd.