Bokelskere.no

Thea og Hans fikk tre barn og levde lykkelig sammen i nesten seksti år. Størst av alt er kjærligheten, skrev hun i notatboken sin da han døde. Du var så tung å miste.

"Jeg har vært så streng mot meg selv. Ikke kjent på hva jeg egentlig ønsker innerst inne. Jeg tror jeg forsøkte å frigjøre meg fra min egen sorg og skam ved å bære andres. Jeg trodde det viktigste var å være sterk."
"Når vi er avskåret fra det innerste i oss, kan vi ikke være lykkelige," sa Ralph.
"Det er så vanskelig." Hun kikket ned på de blankpussede støvlene sine.
"Det er ikke så vanskelig." Han dro hånden gjennom håret. "Men det er vondt. Mellom det livet vi lever og den sanne delen av oss ligger det et lag av smerte som vi mennesker ikke orker å kjenne på. En ildring. Erfaringer som er blitt til sorg, sinne, skam eller frykt." Han reiste seg. "Det er det som gjør oss små og utilfredse, og får oss til å gjøre ting som egentlig ikke er oss. Men det finnes ingen vei utenom om vi vil leve sant. Vi må gjennom den ringen. Alt annet er flukt."
"Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det."
"Ved å overgi deg," sa han. "Bak all den sorgen du fortrenger, er gullet ditt."

"Akkurat nå står du midt mellom to stasjoner, og det er der lidelsen er." Stemmen til tante Hulda var myk og mild. "Du kan velge å reise hjem og begynne et helt nytt liv, eller du kan velge å bli og fotsette det livet du har begynt på her." Hun fortsatte å stryke Thea over håret. "Om du velger den ene eller den andre retningen er ikke det viktige, men at du ikke blir stående."

"Tegn kommer når vi er klare for å gå videre. [...] Tegn er ment å vekke oss opp. Lede vei. Du har sikkert fått andre tegn fra ham også, uten at du har oppfattet dem. [...] Tanker er det mektigste vi har. De kan fly over land og hav."