Bokelskere.no

Abdülhamid leste ikke disse romanene selv. En sekretær eller aldrende palassansatt med vakker stemme som hadde vunnet sultanens tillit, satt bak et skjermbrett ved sultanens seng om kvelden og leste for ham. En periode var denne oppleseren den samme som påklederen, men senere tok lojale palasspasjaer over oppgaven. Når Abdülhamid var i ferd med å sovne, hørtes et «nok» fra sengen, og straks etter falt han i søvn. Det hendte også at den betrodde palassleseren forsto av den lange stillheten at Hans Majestet Sultanen, verdens grunnmur, hadde sovnet, og han listet seg forsiktig ut bak skjermbrettet. Hver gang en roman var lest ut, skrev sekretæren et lite notat på siste side – «lest» – slik den kinesiske keiseren stemplet «sett» med rødt blekk på utsiktsmalerier han likte. For, som alle paranoide og hevngjerrige mennesker, var Abdülhamid utstyrt med en utmerket hukommelse, og skulle en sekretær komme i skade for å lese en roman som sultanen allerede hadde fått opplest sju år tidligere, ble……..