Bokelskere.no

Det var derfor litt overraskende for min del da jeg leste Naturpanelets rapport, som slår fast at overutnyttelse av arter - hovedsaklig gjennom høsting og jakt - er en av de største årsakene til naturtap globalt. (...)
Det finnes mange arter som sjelden assosieres med matauk, som blir skutt hvert år. I jaktsesongen 2022-2023 ble det, for eksempel, felt 1180 ekorn, nærmere 3000 troster og over 4000 nøtteskriker, viser tall fra SSB. I samme sesong ble rødrevens bestand redusert med nesten 20 000, beveren ble redusert med 1330 individer, og over 14 000 harer - som er kategorisert som "nesten truet" - ble også skutt.
Samtidig opplever vi at rypetallene er så lave at det i mange fellesområder er innført jaktforbud de siste årene. Jeg har snakket med rypejegere som gjør det de kan for å ta livet av flest mulig rødrev og kråkefugler for slik å beskytte rypebestanden - slik at de i sin tur selv kan skyte rypene. Dette skyte-for-å-skyte-paradokset er tydelig: I et forsøk på å redde en art vi verdsetter, øker vi presset på andre arter i håp om å balansere et skjørt økosystem med geværløpet. Men vi kan ikke skyte oss til biologisk mangfold.

Rovdyr som ulv holdes på et kritisk truet niva. Denne politikken skaper dårlige livsvilkår og gjør det vanskelig for bestandene å klare å vokse seg ut av innavlsproblematikken. (...) Vi skal på den ene siden ha ulv her i landet, men på den andre siden skal vi ikke gi ulvene de livsvilkårene de trenger for langsiktig overlevelse. Det er som å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig. En slik politikk handler ikke først og fremst om å sikre en gunstig bevaringsstatus for ulv, eller sørge for å få populasjonen opp på et nivå hvor arten ikke lenger er kritisk truet - det er kun snakk om å forhindre total utryddelse av ulven. Dette kan ikke forsvares ut fra et etisk perspektiv. Som selvutnevnte forvaltere av naturen har vi et ansvar for å sørge for at alle arter har gode livsbetingelser, og ikke utelukkende ivareta artene som vi finner praktiske og problemfrie for oss.

Motsetningsforholdet er likevel åpenbart når vi både skal være i verdenstoppen i petroleumsproduksjon og i det grønne skiftet samtidig. (...)
Det synes som om begrepet "det grønne skiftet" må assosieres med vårt umettelige behov for økt produksjon av alt, i en hastighet uten sidestykke: mer energi, flere mineraler og metaller, ny teknologi og industri. Samtidig blir redusert forbruk neglisjert. Denne metoden er dømt til å feile.
I den nylige Nature-rapporten "Diverse values of nature for sustainability" argumenterer forskerne kraftig mot en ren markedsbasert verdisetting av natur for å adressere natur- og klimakrisen. Det er det ensidige søkelyset på økonomisk vekst og kortsiktige gevinster som har ført oss inn i både klima- og miljøkrisen og den pågående masseutryddelsen av arter. Vi forbruker i dag nesten dobbelt så mange av jordas ressurser som i 1980-årene. På grunn av ødeleggelsen av naturen lider 3,2 milliarder mennesker. Forfatterne av rapporten argumenterer for at det må på plass en radikal endring i tilnærming, hvor natur og klima ikke alltid blir ofret til fordel for profitt. Forskerne slår fast at det er essensielt at beslutningstakere vurderer mer enn bare markedsverdier. Også naturens bidrag til våre sosiale, kulturelle og åndelige liv må reflekteres i de politiske og økonomiske beslutningene. Vi må bort fra kortsiktig økonomisk gevinst som hoveddrivkraft bak beslutningene vi tar. (...)
I vår iver etter å bygge oss ut av klimakrisen, er det lett å glemme at det er vi som har svekket naturens evne til å stå imot klimaendringene. Det har vi gjort nettopp ved å bygge ned, endre og overutnytte naturen.

Enkelte mener at det å bygge ned natur for å forsyne fossil industri med fornybar energi er like hull i hodet som å elektrifisere vindturbinene slik at vi kan kjøre dem på strøm når det ikke blåser.

Forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt, Lars H. Gulbrandsen, mener elektrifisering av Melkøya med strøm fra land minner om en politisk kortslutning. Det trengs minst tre terawattimer årlig for å erstatte gasskraftverket på Melkøya med strøm fra land. Gulbrandsen mener det er utopisk å tro at det er mulig å bygge ut all den kraften som trengs i nord i det tempoet som er skissert. Det vil kreve utbygging tilsvarende mer enn den samlede årsproduksjonen fra alle vindkraftverkene på Fosen, som per i dag er Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Skal en slik massiv utbygging hastes gjennom innen 2030, med absolutt siste frist 2033, vil det være en overhengende fare for at staten får flere pågående menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.

Arealbruksindikatoren "inngrepsfrie naturområder" ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning tidlig i 1990-årene for å kunne følge utviklingen av store sammenhengende naturområder i Norge. Hvordan indikatoren skulle brukes i lokal og nasjonal arealforvaltning, har vært mye debattert, og med Sundvolden-plattformen i 2013 avviklet regjeringen Solberg likeså godt "inngrepsfrie naturområder" som verktøy i arealpolitikken. Regjeringen ville ikke at inngrepsfri natur skulle være et direkte styrende kriterium i regelverk og veiledere.

I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.

Hestdalen forteller at villreinens vekt og kondisjon er dårligere enn noen gang. De siste årene har det blitt skutt magre kalver som bare veier halvparten av det de skulle, ned i seks til åtte kilo. Fra naturens side er villrein en nomade som forflytter seg konstant for å utnytte ulike beiteressurser i løpet av årets gang. Villreinen kan styre unna visse områder i lange perioder, gjerne i flere år, for å la terrenget hvile. En av årsakene til dette er at lav som er beitet ned, gjerne bruker flere tiår på å vokse opp igjen. Dette er reinens beitedynamikk - dyrene beiter i takt med naturens tåleevne og snøforhold. Denne dynamikken brytes når villreinen stenges inne. Da er reinen prisgitt mye av de samme beitene, år etter år.

Reinen her på vidda er raulendingenes stolthet. Villreinen representerer selv urdyret, som et av få dyr som så langt har overlevd både istider, jakt og klima- og miljøkrisen vi står i. Dyrets sterke overlevelseskraft illustreres godt i Chauvet-grotten sør i Frankrike, som ble funnet i 1994 av tre huleforskere. I den fuktige, store hulen oppdaget forskerne hundrevis av dyremalerier, noen av dem er tegnet inn i bergveggen for mer enn 30 000 år siden. Det var urokser, villhester, neshorn, mammuter, huleløver, leoparder, bjørner og hulehyener, dyr som for lengst er utryddet. Men blant hulemaleriene er det også tegninger av reinen - den samme ville fjellreinen som lever nå, titusenvis av år senere, og den finnes kun ett sted i Europa, nemlig i Norge.

På 26 år har naturskogen blitt redusert med 28 prosent. Dersom avvirkningen fortsetter i samme takt som i dag, mener forskerne at all gammel skog som ikke er vernet eller avsatt i nøkkelbiotoper, vil kunne være borte i løpet av 30 år.