Bokelskere.no

(...) vil jeg benytte anledningen til å minne om et av litteraturens viktigste kjennetegn, nemlig dens langsomhet.

Jeg tenker ikke nå på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss. Og ikke bare det, men også si oss noe om hvem vi er, noe som vi uten den ikke ville ha sett, eller ikke sett slik.

Den (boken) er da et objekt, tilgjengelig for et hvilken som helst subjekt der ute. Da reverseres prosessen på en underlig måte, for når boken leses av leseren, oppheves på lignende vis skillet mellom objektet og subjektet, og det blir uklart hvor boken befinner seg: i leseren eller i objektet i hendene til leseren? Og hvem tilhører forestillingene som da tar plass i leserens hode? Boken eller leseren? Begge? I alle fall ikke forfatteren, som mens forestillingene utspiller seg i leserens hode, kanskje legger våte klær i en tørketrommel i et lite vaskerom et helt annet sted i verden og tenker på et stykke sjokolade som ligger i skapet på kjøkkenet.

Det finnes en nokså utbredt forestilling om at romanen er viktig når den handler om noe viktig, og enda mer når det på en eller annen måte er aktuelt. Men at temaet er viktig, avgjør aldri om romanen er det. Tvert imot kan det være et problem for romanen, for om det viktige har man ofte sterke meninger som er der på forhånd, og alt som er der på forhånd, gjør det vanskelig for romanen, siden det som gjør den viktig, slik jeg ser det, er nettopp at den gir språk til noe som ikke har språk, til noe som ellers ikke kommer til orde, og siden det viktige blir snakket om overalt, er det viktige et område det er vanskelig å være i for romanen. Den kan klare det, om språket kommer så nær det viktige at det unnslipper meningen om det.