Bokelskere.no

Stian Carstensen er et rymtiskmotorisk vidunderbarn. Der andre har store vanskeligheter med å klappe seg selv på hodet i sirkel og tromme seg på brystet samtidig, har han ingen vanskeligheter med å trampe i én tidssignatur, spille i en annen og plystre i en tredje, for så å la dem bytte plass eller alternere med andre taktarter. Enda verre å forstå er at tallet over eller under brøkstreken ofte ikke går opp i to eller fire, åtte eller seksten. Det kan være ni eller elleve. Elleve?!

Du borer en brønn. Boret virvler opp vann og mudder, og du må vente til slammet har sunket til bunns (. . . ) Langt der nede i det kjølige mørket blandes Ben Websters tenorsaksofon med Lalla Carlsens revyviser. Kastanjettene klaprer i Bygdøy allé, til tonene av Sketches of Spain. Kan vi tro på glasnost? spørres det fra bøtta, i form etter Myllarguten, som danser nedover Frenchman Street i en prosesjon ledet av John Barry og Banjo-Kari, som gikk og gikk, forbi Sidney Bechet der han sto og kappspilte med Filip Simonov in the neighborhood, in the neighborhood.