Bokelskere.no

De pratet ikke i utrengsmål, noe som tydeligvis var skikken her oppe, og når de unntaksvis sa et eller annet, var det på finsk. Språket lød tonløst og dystert, det var som spesiallaget for dette ødslige landskapet, med sine fremmedartede diftonger og kraftig rullende rrr-er. Hver setning rullet liksom utfor bakke og sluttet i et lavere toneleie enn den begynte. Alt syntes bare å bli verre, smerten større, været kaldere og nøden bitrere. Til slutt gjensto bare den store stillheten ved livets slutt. Nede i sør var proletarene kvikke i tanke og tale, der skravlet de i vei og kranglet seg hese så snart de fikk sjansen. Men her oppe gikk det mil mellom hvert ord.