Bokelskere.no

Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.

Man var tross alt et menneske. Man kledde seg i rene nattkjoler. Man elsket barnet sitt. Man drakk varm sjokolade ved peisen - eller gasskomfyren - når kvelden kom, om vinteren.

Hun kviet seg for å antyde at det for folk flest slett ikke er noe som «hender». At folk flest bare lever fra dag til dag, helt til de dør. At når han hadde vært død i et år, ville det toppen være fem mennesker som skjenket ham mer enn én tanke i året. At det sågar kunne komme et år da ingen ville tenke på ham i det hele tatt.

Å skape noe - en rolle, et dikt, et bilde, et stykke musikk, ekstase i stein: flott. Men ikke noe for henne.
Det hun ville, var å skjenke verden en god Maud Martha. Det var en gave, et stykke kunst som ikke kunne komme fra noen annen.
Det skulle hun finpusse og perfeksjonere.