Bokelskere.no

Prinsen smilte. Det var første gang Mo så et smil i det mørke ansiktet. "Det var trøsterike nyheter, Nøtteskrike. Man mister motet når man sloss mot en udødelig fiende.

Støvfinger snudde seg mot ham. "Vann og ild," sa han, "er ikke særlig gode venner. En kan vel si at de ikke passer sammen . Men elsker de hverandre, så er det med lidenskap."

"Er det ikke rart hvor mye tykkere en bok blir når man leser den flere ganger?" hadde Mo spurt på fødselsdagen hennes, da de igjen hadde sett på hver eneste av de kjære, gamle bøkene hennes. "Som om noe blir hengende på sidene hver gang du leser den. Følelser, tanker, lyder, lukter... Og når du blar i boken mange år senere, oppdager du deg selv i den, litt yngre, litt annerledes, som om boken har tatt vare på deg som en tørket blomst, fremmed og velkjent på samme tid."

<De gjør som du sier,> sa hun da kvinnene var gått. <Hvorfor det?> <Fordi de har valgt meg til sin konge,> svarte Den svarte prinsen. <Og fordi jeg er er en utmerket knivkaster.>

Man mister motet når man slåss mot en udødelig fiende.

Jeg skal si deg noe, gutten min. Det er ikke lenger jeg som dikter opp denne historien. Nei! Det er døden, mannen med ljåen, Den kalde kongen, kall ham hva du vil. Det er hans dans, og samme hva jeg skriver, tar han ordene mine og gjør med dem som han vil!