Bokelskere.no

Et eller annet sted hadde Fausto lest at trær, i motsetning til dyr, ikke kan søke lykken ved å flytte på seg. Et tre lever der frøet er falt, og for å bli lykkelig må det tilpasse seg stedet. Sine problemer må det løse der, om det er i stand til det, i motsatt fall må det dø. De planteetende dyrenes lykke følger derimot gresset, og i Fontana Fredda var dette lett å se: I mars nederst i dalen, i mai på beitemarker rundt tusen meter, i august på setra rundt to tusen og så ned igjen til den litt mindre lykken på høsten, den andre og mer beskjedne runden med blomstring på enga. Ulven adlyder et instinkt som er mindre begripelig. Santorso hadde fortalt at man ikke helt har forstått hvorfor ulven flytter på seg, hva som er opphavet til rastløsheten. Den kan dukke opp i en dal, kanskje den finner rikelig med vilt der, men likevel er det noe som hindrer den i å slå seg til der. På et tidspunkt forlater den all herligheten og drar for å finne lykken et annet sted.

To trær så nær hverandre med helt forskjellige strategier for å møte vinteren. Det var de skadde lerkene som visnet først, de som var truffet av lynet, rammet av steinras eller av en gravemaskin som hadde ødelagt en rot, men ikke mange dagene senere ville hele skogen gulne og rødme og trekke seg tilbake i en lang søvn, mens grantrærnes mørke grønnfarge fikk våke videre.