Bokelskere.no

Jeg slutta å skrive dagbok, jeg mista mitt mest fortrolige rom og stedet for selvsamtale, mista mitt viktigste beroligende middel, den lindrende følelsen av både forsvinning og dirrende eksistens som skrivinga brakte med seg. Når jeg heretter skreiv, . . . . . var mor og far mentalt tilstede i rommet og fulgte pennen min med mistenksomme øyne, så jeg valgte mine ord med omhu. . . . . jeg luka ut der jeg mente jeg fant spor av meg selv, skreiv og retta som om jeg var overvåka og kunne bli straffa for ordene mine, og det kunne jeg.

Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt, og gjerne med de samme overveldende og uhåndterlige følelsene som opprinnelig, så du tror du vil omkomme under dem, så du kjemper mot tilbakekomsten, stritter imot, uten å klare å forhindre den eller verge deg mot smerten som følger, så du må gjennom den på nytt. Men når det er gjenopplevd og gjennomlevd, når den lammende smerten avtar, vil du antagelig erfare at du har fått ny innsikt i det tilbakekomnes betydning, derfor kom det tilbake, for å fortelle deg noe.

Jeg omfavna henne og hun lot seg omfavne og omfavnelsesns øyeblikk oppheva tida, og matematikken og mekanikken i klokka mi gjaldt ikke, for dette var ikke et punkt på en linje eller en sirkel, men et øyeblikk dypt, fylt, uendelig og sammensatt

Jeg sto opp og gikk ut med hunden, hva annet kunne jeg gjøre, gikk langt i den grå og fuktige tåka med en følelse av å være ulykkelig forelsket, men uten noe objekt for all rastløs lengsel.

Men den virkning den fikk, min første diktning, og den forferdelse den medførte, lærte meg noe avgjørende: At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og kan være sannere.

Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.

Broren vår dro ut og bort så fort han kunne og fikk lov, for mor engstet seg ikke for ham som for meg fordi han ikke hadde opplevd det jeg hadde opplevd og som virka i meg, men også i hele familien selv om det bare var to som visste om det og som visste om det på to helt ulike måter, begge fryktsomme.