Bokelskere.no

«Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen», skriver Thoreau i sin bok Til naturen, «for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig …», før han går over til det som egentlig er mer en hyllest til det å gå, enn til naturen som sådan. For Thoreau er turen målet:

(Her har Hessen et langt sitat hvor Thoreau sier han tror han må gå minst fire timer om dagen for å bevare livsmot og helse, og at håndverkere og kjøpmenn som sitter med beina i kors hele dagen fortjener en smule respekt for ikke å ha tatt livet av seg for lengst.)

Hadde jeg vært en av disse kjøpmennene, så ville jeg blitt temmelig provosert av Thoreaus svermeriske arroganse, for hvem kan leve av fuglesang, luft og spasering?

Om vi nå ikke inntar den ytterst uvitenskapelige holdningen at menneskets natur er irrelevant (altså at vi på eller annet vis er «rene» kulturprodukter - eller at vi er mer i slekt med englene enn med dyrene), så kan vi hevde at mye av våre gjerninger, lyster, laster og preferanser i større eller mindre grad har utspring i vår egen, indre natur.

Problemet med bøkene er naturligvis at de kun kan stå for informasjonsflyt inn i hodet, de dekker ikke det tiltakende behovet vi har for å bringe kunnskap ut. Kanskje ikke så mye kunnskap, forresten, men meninger, og det er ikke en helt urimelig påstand at det har utviklet seg et skjevt forhold mellom kunnskap inn og meninger ut.

Det finnes en nærmest uendelig mengde litteratur om mennesket i naturen og naturen i mennesket […]. Noen tekster er svermeriske og naive, men de aller fleste formidler det dom er så vanskelig å sette ord på, denne berikelsen som naturen gir, både gjennom hva den er, men også gjennom hva den ikke er.

Det har vært et driv etter å gjøre noe nyttig, å forsvare min tilstedeværelse når jeg engang var så heldig å bli født på verdens beste sted til verdens beste tid. Det har kanskje ikke vært først og fremst plikt, men mer en jakt på mening, i det minste en følelse av mening, og en erkjennelse av at den bare kan hentes i det å bidra positivt, til noe større, noe mer langvarig, noe riktig, noe andre kan dra nytte av. Altså mening i livet, mening med livet er noe ganske annet.

Den som er mye i natur, blir glad i natur og ønsker derfor at den fortsatt skal finnes.

Samfunnets visjon om et risikofritt liv innebærer også en slags kollektiv lobotimering. Tamdyr har mindre hjerne enn sine ville slektninger, og kanskje reduseres også vår kognitive kapasitet under mangel på utfordringer.

Kanskje var det slik at landbruket fanget oss mennesker som en åleruse, vi ga avkall på friheten i bytte mot trygghet og mat, men også evig slit.

For de aller fleste av oss finnes den prosaiske begrensningen at vi faktisk må tjene til livets opphold. Allikevel står jeg har inne i det hvite og og vet at min kumulative innsats gjennom livet i beste fall er en krusning på havet, så hvorfor har jeg ikke levd et langsomt liv i naturen?