Bokelskere.no

Det er slik jeg har vært gift - jeg må ta fart for å si det - to ganger: To ganger med samme mann. Jeg har alltid tenkt at sånt var som en film folk vil være med i, eller noe hårblekede lottomillionærer pleide å gjøre; sprø folk, skakkjørte av for mye flaks. Jeg tenkte at det var noe folk med heftig temperament gjorde, ikke noe forstandige eller standhaftige drev med. Men kanskje, hvis man er forstandig og standhaftig over evne, er det det eneste fornuftige å gjøre: Stadig gifte seg med den samme, om og om igjen, så mange ganger man trenger for at det skal vare.

Jeg higet etter bøker slik en vampyr higer etter blod.

De ufødtes land er full av kryssende veier som ikke ble valgt, stier vi vendte ryggen til. I en snedig tilstand av halv tilblivelse lusker de rundt i de tapte sjansers skyggeland.

Det var vanlig å kalle endometrose «karrierekvinnens lidelse»; underforstått som, der ser du, kyniske kjerring, hva du har igjen for å sette hekkingen på vent og dine ambisjoner først.

En katolikks liv leves helt og holdent i skyggen av en lykkelig død - som om livet skulle utspilles i et sølvinnrammet, spettet speil, eldgammelt og smigrende.

Della førte meg til leveravdelingen, der tretti år eldre mennesker enn meg sto i kø. De ventet riktignok på ultralyd, men det var en egen kø, kun for dem. De var gule, oppblåste mennesker som liknet hverandre, som så ut til å være medlemmer av samme familie. Ingen av dem snakket til meg. De bare sto og så. Krumbøyd, som meg. De hadde lagt buken over underarmene, holdt sin egen tunge vom oppe - som når debutanter løfter slepet for å smette ut av Buckingham Palace etter å ha blitt presentert for sosieteten.