Bokelskere.no

Det er noe forsonende ved vannets kretsløp og hvordan det renner gjennom alt som lever. Hvordan vannet suges opp gjennom tynne røtter i en kløverblomst eller et plommetre, før fuktigheten forsvinner inn i kroppen til en humle, en ku eller et menneske. Hvordan en katt eller et rådyr lepjer i seg vannet fra en bekk eller et tjern, før vannet forlater kroppen, for så å fortsette gjennom tusenårene i en bølgende dans av nytt liv, nye bekker og ny damp som suges opp av solen, for så å tykne til i gråhvite skyer på himmelen og dryppe ned over landskapet.

De færreste bør innbille seg at de ville ha vært i stand til å ofre livet sitt for fremmede. Særlig når represaliene ikke bare ville bli rettet mot en selv, men også helse ens nærmeste familie, slik at søsken, foreldre, ektefelle og barn kunne bli torturert eller drept. Da er det ikke lenger ens egen avgjørelse.

Et sted i jødenes hellige bok, Talmud, står det at vi ikke ser verden slik den er, men slik vi er. Våre forestillinger og erfaringer, våre fordommer og forventninger vil farge hva vi ser, og bestemme hva vi vektlegger, og hva som havner i blindsonen.

Hendelser fra fortiden glir gradvis inn i glemselen og forsvinner, som speilingen av skyer i et stille vann. Samtidig er fortiden med oss i alt vi gjør, og lever videre i hver eneste gjenstand vi berører eller betrakter. Fortiden finnes i gatene vi går i, byggene vi bor i, og i værelsene hvor vi spiser, sover, jobber og elsker. Fortiden er med oss i tankene og ideene våre, i våre talemåter og gester, så innvevd i våre forestillinger om verden at den forblir usynlig.