Bokelskere.no

Vel, hør hvordan han går løs på deres forstokkede språkforståelse: «Det finnes ikke noe ord som i seg selv er stygt og uanstendig.» Nei, men selvsagt! Og så videre: «Det blir uanstendig gjennom intentionen til den som bruker det.

Schreyer løftet haken og satte to blanke øyne like i Thomasius:
«Har De det slik, unge herr Thomasius, slik som jeg har det, at når livet går en imot, så er det å holde en ny bok i hendene den aller største lykken?»
Christian Thomasius smilte.
«Ja,» sa han.

«Godt,» sa Thomasius, men kjente en nedstemmelse forminske gleden det medisinske eksperimentet hadde fremkalt. Han forsto hva som var på ferde. Enkelt sagt, doktoren hadde blitt engstelig. For sånn gikk det jo, om og om igjen i dette landet; hver gang en vitenskapsmann opplyste mørket med nye tanker, kom tradisjonsrytterne og formørket det hele igjen, de begynte å rope kjetter og ateist, og ikke minst var dette tilfellet i Leipzig, som bare så vidt og aller nådigst hadde begynt å slippe inn noen strimer av lys.

Vel, sa Schreyer etter denne avstikkeren; han hadde rett og slett ikke inkludert lungeflyteprøven, som han kalte testen, i rapporten fordi han ikke var rekvirert til å utføre et slikt eksperiment. Dette var dessuten en temmelig ny prøve, la doktoren til, applaudert av enkelte, betvilt av andre, og slett ikke à la mode i Sachsen. Han var i det minste villig, tilføyde doktoren, å bevitne kjensgjerningene, såfremt Thomasius anså det som nødvendig, og oppriktig tilkjennegi sin mening om eksperimentets nytte i sakens anledning.

"Har de det slik, unge herr Thomasius, slik som jeg har det, at når livet går en imot, så er det å holde en ny bok i hendene den aller største lykken?"