Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
I Koranen virket det som om frykt, straff og disiplin var den røde tråden. Det jeg satt igjen med, var at jeg skulle frykte Gud og de konsekvensene det hadde for meg å trosse hans vilje. I tillegg fant jeg langt flere belegg for at det var menns rettigheter og behov som var viktigst. Mannen hadde alltid forrang foran kvinnen. Det virket totalt motsatt av de verdiene jeg brant for, som frihet, likeverd og respekt for forskjellighet.
Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.
Har du opplevd noe traumatisk og smertefullt, lagrer du minnet ekstra godt. Kjenner du senere igjen mønstre som likner på noe fra denne hendelsen, iverksettes affekten i kroppen og påvirker alt på innsiden din. Det er som om hele sentralnervesystemet får en kraftig beskjed om at nå må du passe på, for nå er faren her.
I fellesskap ble den kollektive dødsangsten dyrket; redselen for ikke å komme til paradis, frykten for ikke å være god nok, muslimsk nok og rettroende nok. Jeg klarte aldri å presse ut tårer på bestilling og syntes disse samlingene med bønnekranser og bønnerop var uutholdelige.
Å ofre seg for storfamilien var det som førte slekten videre. Livet var en farefull ferd der alle måtte tenke på familiens beste før sitt eget ve og vel. Det var livslærdom som var blitt gitt videre fra generasjon til generasjon, en medfødt refleks.
Tråkket du feil og brøt reglene, kom skammen. Den ble det familiære limet som hindret oss i å ta egne valg, var selve klisteret som sikret overlevelse og bandt vi-et sammen.
Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.
Minner er en konstruksjon, en konstruktiv prosess som kan lure oss mennesker. Likevel påvirker de oss. Uansett hva som egentlig skjedde, er det avtrykket minnene lager i oss; måten vi husker det på, som preger oss og lager sårene våre.
Lar vi være å anerkjenne barnet ved å si at vi tror på barnet, at deres opplevelser er gyldige, vil barnet tenke at det er noe galt med dem, og de vil slutte å bruke sine egne følelser som kompass i livet. De vil slutte å lete innover, men heller bli avhengige av å søke anerkjennelse hos andre.
... alle følelser har et tilhørende behov. Dersom vi ignorerer følelsene og feier dem vekk, blir de til psykiske vansker som blir større med tiden.
"Du må ha vært livredd!" kan de si. "Ingen barn skal trenge å gå rundt med slike erfaringer alene. Så utrolig vondt det må være å gå rundt i verden med en følelse av at det er noe galt med deg."
Så kan barnet få tillatelse til å kjenne på skammen, frykten og smerten, mens foreldrene er sammen med barnet i alle de vanskelige følelsene. Da vil det plutselig ikke være noe å skamme seg eller være redd for lenger.