Bokelskere.no

Elizabeth legger seg på ryggen og ser opp på himmelen, hun også. På skyene. Stephen er ikke der oppe, men et eller et sted er han, og hun kan like gjerne finne ham der. Finne smilet hans, og armene hans, og vennskapet han hans og motet hans. Elizabeth begynner å gråte, og gjennom tårene smiler hun sitt første, lille smil siden den forferdelige dagen.

Stephens øyne lukker seg. Han høres døsig ut.
«Fortell om den gangen vi tratf hverandre,» sier Stephen. «Det er yndlingshistorien min.»
Det er Elizabeths yndlingshistorie også.
«En gang så jeg en kjekk mann,» sier Elizabeth. «Og jeg visste at jeg var forelsket. Så jeg slapp hansken min utenfor en bokhandel, og han tok den opp og ga den til meg, og livet mitt endret seg for alltid.»
«Var han kjekk, synes du?»
«Han var så kjekk,» sier Elizabeth, og nå renner tårene.
«Du vil ikke tro det. Og du skjønner, livet mitt endret seg ikke den dagen, Stephen. Livet mitt begynte.»

Restauranten i Coopers Chase har sett litt av hvert i løpet av de siste årene. Den har sett en tidligere høyesterettsdommer dø mens hun ventet på en banan- og toffeepai. Den har sett en krangel som var så opphetet at en kvinne på åttini til slutt skilte seg fra ektemannen gjennom sekstiåtte år, og den har til og med sett et offentlig frieri, som ble møtt med stor jubel da det skjedde, og senere forbigått i stillhet da det viste seg at den aktuelle mannen allerede var gift. Den har sett feiringer, minnestunder, forelskelser, fremvisning av barn, barnebarn og oldebarn, og til og med en hundreårsdag, som endte med at politiet ble tilkalt som følge av en episode der en mannlig stripper var innblandet.
Men den har aldri sett et selskap av den typen som sitter rundt det private bordet i vinterhagen nå. To av Storbritannias største narkotikasmuglere, en styrtrik antikvitetshandler og den enorme kanadiske ektemannen hennes, en professor i historisk arkeologi ved Universitetet i Kent, en tungttatovert polsk håndverker og øverst ved bordet, de stolte vertene: en tidligere sykepleier, en tidligere spion, en tidligere fagforeningsleder og en tidvis praktiserende psykiater.

Da Ron går gjennom Coopers Chase, smetter en rev over stien. Hvite tipper på begge ørene. Ron ser ham ofte, pilende inn og ut av buskene. Man vet hvor man står med rever. De prøver ikke å lure deg til å tro at de er noe annet enn det de er.

Han kan ikke engang finne et askebeger. Ingen lighter, ingen verdens ting. Han har åpnet alle skuffene på kjøkkenet. Stephen kan se sofaen fra kjøkkenet, så det er logisk at det er hans kjøkken. Det er noe forbanna på muffens på gang. Noe blir holdt skjult for ham. Men hva, og hvorfor?
Det viktigste er å ikke få panikk. Han føler at han har vært igjennom alt dette før. Denne forvirringen, disse tankeprosessene. Innerst inne vil han skrike, han vil rope på hjelp, rope at faren skal komme og hente ham, men han klamrer seg til det positive. Sofaen. Hans sofa.