Bokelskere.no

De kledde av seg, og ble for hverandre evige Som av en magisk drikk ble alt forvandlet til dem selv, deres lengsler ble blinde akkorder som ilte mot dem fra alt de berørte, til de ble alt de berørte. Hud mot hud ble de hverandres legemer på jorden og bestandig tro... Og de kunne aldri gledes ved sin kjærlighet for den var deres glede Kunne ikke lenger tenke på sin kjærlighet for den var i deres tanke De så på hverandre og sa aldri Se vår kjærlighet for den var deres blikk Og slik ble deres møte til evighet og deres skille til møte igjen og til død De kunne ikke frykte sin kjærlighet for den var deres frykt De kunne ikke flykte fra sin kjærlighet for den var deres flukt Tristan og Isolde, som ble himmel og jord, fordi de aldri så inn i seg selv, holder de ennu hverandres hender der ute Med fingrene berørt av stjernenes fingertupper med huden gjennomskinnet av månens hud. Som fostre i uendelig rom bak øynene utovervendt, vendt inn i hverandre, ligger deres legemer virkeliggjort, svøpt inn i hverandres øyenlokk Der daggry ble av død: det store forløsende smil som stråler inn og ut av dem begge Se Tristan og Isolde, blinde av sol lar de døden evig stå vakt rundt våre liv Og Hør - vi kan røre den dypere streng under alt av tilfeldig som spiller med oss Og uten å se oss tilbake, leve vårt tema til slutt... Blir vi noengang - musikk Tristan Isolde, en fuge av dobbelt liv De flettet seg inn i hverandre og ble evige