Bokelskere.no

Mishandlede barn må være i besittelse av sinne og mot til å si i fra. Det verste det gjør, er å finne seg i den uretten de utsettes for. Problemet de møter, er hvor de skal rette sinnet, hvem de skal la aggresjonen gå ut over. Men de må ikke bare gi opp og "legge seg flate". Da har de tapt, og da står de i fare for å tape selve verdigheten, det viktigste et menneske har.

Det er om å gjøre at representanter for barnevernet , ansatte i barnehager og skoleverk, naboer og andre medlemmer av det samfunnet vi lever i, er på vakt overfor misbruk og mishandling. Ingen barn fortjener å bli utsatt for slike ting.

" Det jeg ønsker med å stå frem og fortelle min historie, er å gi det mishandlede barnet et ansikt - og så si klart og tydelig fra om at det offentlige hjelpeapparat ikke må svikte flere unge. I mitt tilfelle kunne alle rundt meg se at et sinnsykt menneske gjorde meg til voldsoffer. Kanskje er det slik også i dagens Norge at omgivelser og hjelpeapparatvet at det skjer overgrep, men ikke tar belastningen ved å gå inn i saken og foreta seg noe?"

Like før midnatt sto representanten for barnevernet i leiligheten. Da følte jeg en umiddelbar trygghet, selv om jeg aldri hadde sett mannen før. Intuitivt forsto jeg at han og de andre som sto i leiligheten, ville meg vel. Det var en uvant følelse. Jeg tror aldri jeg hadde kjent noe slikt tidligere. Noen ville meg vel !

Det jeg opplevde i miljøet rundt Jernbanetorvet sjokkerte meg. Dødsfallene gjorde et sterkt inntrykk, likeså at jenter helt ned i elleve års alderen prostituerte seg. Jeg var nysgjerrig, og jeg ble skremt. Selv om de ikke var eldre enn meg, trakk jeg et skarpt skille mellom deres liv og mitt. Gudskjelov gjorde jeg det. I dag vat jeg at det var det som berget meg fra et liv som deres.

Anne skjemtes over å være så forlatt. Hun var et gråsonebarn, og hun mener selv at hun er det fortsatt. Hele tiden har hun en følelse av å bli sett, og samtidig ikke bli sett. "Jeg har bestandig følt meg som piken med svovelstikkene", sier hun.

" I dag anklager jeg ikke først og fremst min syke mor, men alle dem som på en eller annen måte hadde et tilsynsansvar: Skolen, helsearbeiderne som besøkte skolen, barnevernet som ikke tok affære før jeg var tolv år, naboer og alle som en eller annen gang var vitne til at ei lita jente ble mishandlet og var utsatt for alvorlig omsorgssvikt" , sier Anne.

Det politiet burde ha gjort disse gangene de hentet oss inn til politistasjonen, var å kjøre meg rett til barnevernsnemda og la den ta over ansvaret for meg. Men det gjorde de aldri. De så meg, de så hvilken tilstand jeg var i, og de måtte forstå hvilke problemer jeg hadde..

I dag ser Anne at det først og fremst var nærmiljøets holdning som slo henne til marken. Unnfallenheten hos de voksne som utgjorde omgivelsene hennes, alle de veletablerte som ikke grep inn når de forsto at et lite barn ble mishandlet. Hun var maktesløs. Men så grodde det etterhvert opp et opprør i henne. Hun kom til at hun ville bruke all aggresjonen hun hadde mot samfunnet og mot sin mor på en positiv måte. "Jeg skal jammen vise dem" ,sa hun til seg selv.

For meg var ikke problemet de onde kreftene mamma slapp løs på meg, men de "gode" kreftene som snudde ryggen til. All likegyldigheten.