Bokelskere.no

Når jeg minnes denne konen som forlengst må være død, blir jeg nesten på gråten. Men hvorfor? Den gangen hadde jeg knapt lagt merke til henne, men nå kan jeg fremkalle minnet om henne helt nøyaktig, som om hun var en del av landskapet. Hun tilhører alt det som er borte, alt som er forsvunnet. Jeg er kan hende den eneste igjen til å huske henne. Jeg pleide å tenke at det var en velsignelse å ha god hukommelse, men nå er jeg ikke lenger så sikker. Kanskje det er en velsignelse å glemme.
Men hjernen dikter opp ting uansett. Hvilken farge var det på skautet hennes? Hadde hun skaut?