Bokelskere.no

Ingen hadde hjulpet meg da Charles Leavy hadde tenkt å kverke meg; jeg brukte en stund på å venne meg til det, å få noen mening i det. Å få det til å stemme. Tausheten, ventingen. Alle sammen som så på. Kevin som sto ved siden av Seán Whelan. Så på.

• Hvorfor har du ikke vasket opp, mamma? Det skjedde noe mens jeg spurte: det var stemmen min, en forskjell mellom begynnelsen og slutten. Grunnen - det sank inn i meg. Grunnen til at hun ikke hadde tatt oppvasken. Jeg hadde tatt en heis en gang - to ganger - og, så ned. Dette var som å kjøre ned. Jeg greide nesten ikke å fullføre: jeg visste svaret. Det foldet seg ut mens jeg snakket. Grunnen.

Far røsket til seg sykkelen. -Kom igjen; sett deg opp. Det kunne jeg ikke. Han hadde sykkelen. Han oppdaget det. Han ga meg den tilbake. Jeg satte meg opp. Han holdt baki. Han sa ingenting. Jeg tråkket. Vi fortsatte neover hagen. Jeg kjørte fortere. Jeg holdt meg opp; han holdt fremdeles. Jeg så meg tilbake. Han var ikke der. Jeg kælva. Men jeg hadde greid det; jeg hadde syklet et stykke uten hans hjelp. Jeg fikk det til. Jeg trengte ham ikke nå. Jeg ville ikke ha ham der. Forresten så hadde han gått. Inn igjen. - Du greier deg fint nå, sa han. Han var bare lat.