Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og spisingen min gjorde meg enda mer isolert enn jeg allerede var, for i og med at jeg alltid kunne eller trodde jeg kunne finne trøst i det, så behøvde jeg aldri å konfronteres med noe virkelig. Jeg trengte ikke si fra når noen såret meg, eller gå til bunns i det som kjentes vanskelig, og på den måten ble min manglende evne til å være til, opprettholdt.
Jeg vet ikke hva som kom først, om det var maten som hadde gjort meg til en fange i meg selv, eller om jeg allerede var det og bare brukte den for å holde ut. For at den, eller bare tanken på den, var der for meg og ga meg det jeg trengte.
Jeg hadde aldri tenkt på mormor som en kvinne som anstrengte seg for å være på en spesiell måte, men å se ansiktet hennes sånn fikk meg til å tenke at døden blottla noe hos henne som alltid hadde vært der, men som hun hadde passet på å skjule.