Bokelskere.no

Musikken overgikk ethvert menneskelig vesen og behøvde i grunnen verken musikere eller lyttere. Musikken trengte ikke noe eller noen, den bare var.

Et halvt år hadde gått siden denne kvelden, et halvår som var som et halvt liv. Men med ett var stundens triumf så nærværende at Mahler syntes han fortsatt kunne høre hyllestropene og jubelen. Han husket hvordan han hadde stått på podiet med skjelvende knær, omringet av folk som stimlet mot ham, som lo og gråt og var som beruset av glede og beundring. Han hadde søkt Almas ansikt i mengden, men ikke klart å finne det i alt kaoset av lys og skrål. Han var alene med all lykken.

Musikken til den døde mannen var annerledes. Han så den for seg som noe stort, uberegnelig. Det er synd og skam, tenkte han, at den nå er tapt for alltid.

Men etter hvert som han ble eldre, ble han også roligere, bevegelsene ble mer sparsomme, nå sto han nesten urørlig, bortsett fra høyrehånda som tegnet skjøre linjer i luften, og øynene, som folk sa at kunne lyse som glødende kullbiter under konsertene, og der de elektriske lyktene på scenen speilet seg som ørsmå lyn under applausen.