Bokelskere.no

Og så skjønte jeg: Sorg er noe man er alene med. Herregud, så alene man er.

Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.

Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss.

Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men hjernen min hadde problemer med å ta inn ting. Det var som om hver dag var et enormt strekk med is jeg måtte gå over. Og fra isen stakk det opp små trær og kvister, dette er den eneste måten jeg kan forklare det på, som om verden var blitt et annet landskap og jeg måtte komme meg gjennom hver dag uten å vite når den ville ta slutt, og det virket som om den aldri kom til å ta slutt, og jeg følte meg dypt utilpass.

Det snødde den første dagen i mai. Det snødde fem centimeter, digre flak hopet seg opp på utsiden av vinduet, det var ikke til å tro. «Jeg hater snø», sa jeg til William, og William sa matt: «Det vet jeg at du gjør, Lucy.»

Hver kveld så vi nyheter på tv, og om dagen leste jeg nyheter på datamaskinen min. Dette kommer til å ta slutt, tenkte jeg. Dette må ta slutt. Og hver kveld hadde det ikke tatt slutt, eller viste noe tegn til at det ville ta slutt.

Da kjente jeg en illevarslende sitring; et varsel om meg, og om hele verden. Og jeg sto der og holdt fast i denne mannen som om han var det aller siste mennesket på dette vakre, vonde stedet vi kaller Jorda.

At det gule og det røde og det grønne liksom kom fra den samme fargen, og det er vanskelig å beskrive dette, men jo flere blader som falt, desto klarere så jeg det. Det virker som om alt starter med en slags bunnfarge, og så utvikler det seg derfra: De digre steinene langs veikanten var grå og brune, og eiketrærne, som var blitt burgunderrøde, hadde samme palett som sjøgresset jeg har beskrevet som kopperfarget, og vannet hadde, uansett om det var mørkegrønt eller grått eller brunt, en liknende lød.

Jeg la også merke til at om ettermiddagen kom skyene ofte sigende, og de var mildt høstlige; de fikk verden til å se stillferdig myk ut, som om den gjorde seg klar til å legge seg for kvelden.

Jeg sier bare: Naturen, altså!

… det kjentes som pingpongballen min ikke kunne røre ved hans nå. Vi er alene om det vi lider under.