Bokelskere.no

Du står opp, legger i ovnen, setter på kjelen, kanskje vil du varme opp brødet fra i går og plutselig er du død. En som ikke vet hvem du er, har beordret angrep. Glovarme splinter fra en bombe treffer landsbyen din før morgengry, trenger seg inn i folks kropper, knuser hjertene, punkterer lungene. Flere hundre graders hett metall smadrer skaller, river av fingre, eller en hel arm. Det stanser alt, en drøm, en gjesp, en tankestrøm, et halvveis uttalt ord.

Jamilas brødre mobbet ham for å være sin kones tjener. "Om dere ser en kvinne med en tung bør, og hun er i ferd med å kollapse under den, ville dere hjulpet henne?" spurte han dem. "Selvsagt," svarte de. "Vel, der har dere Jamila. Hvorfor er det liksom mandig å ta børen for en kvinne på gaten, men ikke å avlaste henne i huset?" De ristet på hodet av mannen som stelte hjemme.

For den afghanske staten var det undergravende virksomhet. For ham var det kamp mot en fremmed okkupasjonsmakt. For regimet var det drap og terror. For ham var det hellig krig.

Eksil. En glatt overflate og en bevrende, blodig underside, der det meste lå. Sjokket hadde ennå ikke lagt seg. Det lå gjemt i kroppen. Å miste alt hadde skjedd så raskt. Savnet skalv inni henne. Eksil er å tape kontroll, å miste det vante. Uansett hvor skakkjørt livet og landet hennes hadde vært, hadde det vært hennes.

Røttene hennes var rykket opp. Men det var som om det nye hjemlandet ikke ville la henne stikke egne røtter i jorda og la dem gro, nei, de ville sette ned noen andre knoller slik at det kunne vokse en effektiv renholdsarbeider eller en snill hjelpepleier opp av dem.

Å drepe er lett, å bli drept er lett. Å styre rettferdig er noe annet.

For hver dag de satt klemt sammen, ble de mer isolerte for hverandre. Mens de sparte på veden. Når de la seg under tykke tepper med varmeflasker. Et liv på sparebluss der omtanken var skrudd av.