Bokelskere.no

"Men Reidun Nordsletten var kvinne, med alt det det innebar av medfødte egenskaper i retning åpenhet og taletrang"

Når var det du skifta underbukse sist Elling?
Hvabehager? Når jeg sist skifta underbukse? Hva i himmelens navn har det med saken å gjøre?
Par dager siden, kanskje?
Jeg skiftet i dag morges! sa jeg hissig. Og det gjør jeg alltid!
Få låne`n da
... Kjell Bjarnes underbukse var gått så langt over datoen at vi ble enige om at den bare måtte graves ned i sanden

Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.

" Ja, her er det sannelig lenge siden sist det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det" , sa Reidun, og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.

Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.

Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.

Jeg hadde løyet ham huden full om egne kvinnfolkhistorier. Malt et bilde av meg selv som en blanding av overviril sjømann og desperat motorsykkel- banditt. I virkeligheten hadde jeg ikke engang sittet bakpå en scooter.

Jeg var redd for å ødelegge noe som kunne komme til å forandre fremtiden min. For av og til har jeg det slik at jeg tror på skjebnen. Tror på en underliggende hensikt i alt som skjer. Et menneske driver inn i din private bukt. Javel. Men et menneske rommer et helt univers. Da er det ikke likegyldig hvordan du møter det. Det gjelder å bringe det opp på din egen strand på en skånsom måte.

Mega !, sa Kjell Bjarne. Etter at han kom til Oslo, hadde han vært rask til å tilegne seg en ungdommelig sjargong som på ingen måte kledde ham. Det ble som om Kåre Willoch plutselig skulle gi seg til å bli vulgær.

Tellerskrittene koster like mye, enten du er redd eller forbannet.