Bokelskere.no

”Se hva jeg fikk”, sa hun, og fra toppen av posen rullet en haug med epler utover kjøkkenbordet: Rosafargede, burgunderrøde og gylne. “De skulle kastes.” Sammen danderte vi noen av eplene i et fruktfat og stappet resten i kjøkkenskapet. Carral hadde tydeligvis tenkt at vi skulle spise dem opp. “De bare lå der, liksom,” sa hun. “Liker du epler?”
Jeg nikket. Og jeg likte lyden av Carrals munn da hun tok en svær bit av et av de gylne eplene, knuste det søte kjøttet som en kvern. Den duse gulfargen i skallet gikk nesten i ett med håret hennes.
“De har fine navn,” fortsatt hun. “Jeg så det i butikken. De rosa heter Pink Ladies, og de gule Honeygolds. Er det ikke fint?”
“Veldig. Hva med de røde, hva heter de?”
“Det er det beste av alt. Bloody Ploughman.”
“Wow,” sa jeg.
Carral holdt opp et rødt eple foran seg:
“De ligner på eplene mamma pleide å henge på juletreet,” sa hun.
“Ordentlige epler?”
“Nei, de var av tre, malt røde. Det var så fine at jeg prøvde å spise dem.”
“Å nei!”
“Å jo! Jeg mistet en tann.”
Hun tørket seg rundt munnen og fortsatte: “Dagen etter fikk jeg et eple til dessert, sånn toffee apple vet du. Selv om jeg var helt øm i munnen.”
“Kunne du spise det?”
“Jeg slikket det.”

Og natten kom. Da det ble morgen, hadde det begynt å regne, og jeg våknet av dråpenes tromming mot taket, inn og ut av takt. Gjennom trommingen hørtes en annen lyd: Epleskinn mot treverk, rullende gjennom kjøkkenet, frem og tilbake, som egg klare til å klekkes.

Hun lo og klemte på armene til guttene fra kjemiklassen, først tilfeldig her og der, men siden metodisk, som om hun stod i grønnsaksavdelingen og forsøkte å finne en moden avokado.

Språket skar meg i halsen. Ordene var feil: Norway var et land jeg aldri hadde vært i [...] Jeg visste plutselig ingenting om meg selv, ingenting syntes å stemme på engelsk, ingenting var sant.

Og da hun kom til meg utpå natten og pustet meg i nakken igjen, kjente jeg den samme bløte huden smelte mot min som jeg hadde kjent fra sopphodet tidligere på dagen. Jeg rørte meg ikke, lot henne kapsle meg inn.

Jeg fant igjen speilglasset oppå cisternen bak toalettskålen, som om noen hadde brukt det til å speile seg mens de runket. Nå speilet det magen og hoftene mine, og jeg ble stående som en mann med fronten mot toalettskålen mens jeg kneppet opp buksa. Det føltes nesten rart at jeg ikke hadde en pikk å hente ut fra buksesmekken. Da jeg rullet dongeristoffet og underbuksa nedover lårene, så den mørke trekanten av kjønnshår merkelig tom ut, som en halvferdig skisse.