Bokelskere.no

"Når du begynner å tvile på deg selv," sa hun og snudde seg tilbake mot publikum, "når du føler deg redd, bare husk én ting. Mot er roten til forandring - og vi er kjemisk sett skapt for å forandre oss. Så når du våkner i morgen, gi deg selv dette løftet. Ikke hold deg tilbake lenger. Ikke hør på andres mening om hva du kan og ikke kan oppnå. Og la ingen plassere deg i ubrukelige båser som kjønn, rase, økonomisk status og religion. Ikke la talentene dine ligge brakk, mine damer. Skap din egen framtid. Når du går hjem i dag, spør deg selv hva du vil forandre. Og så begynner du."

Både menn og kvinner er mennesker. Og som mennesker er vi et resultat av vår oppvekst, et offer for vårt uinspirerende utdanningssystem, og den som selv velger vår oppførsel. Kort sagt, det å redusere en kvinne til noe mindre enn en mann, og det å løfte en mann opp til noe mer enn en kvinne er ikke biologisk: Det er kulturelt. Og det begynner med to ord: rosa og blått. Fra da av spinner alt ut av kontroll.

Nei, hun visste ikke hvordan menn var. Med unntak av Calvin og hennes avdøde bror John, doktor Mason og kanskje Walter Pine virket det som om hun alltid fikk fram det verste i menn. Enten ville de kontrollere henne, ta på henne, dominere henne, få henne til å tie stille, korrigere henne eller rett og slett fortelle henne hva hun skulle gjøre, Hun forsto ikke hvorfor de ikke bare kunne behandle henne som et normalt menneske, som en kollega, en venn, en likeverdig, eller som en fremmed på gaten for den saks skyld, en som man automatisk viser respekt for..

"Sliten? Opptatt? Du kommer sikkert til å argumentere med at du ikke har tid."
"Fordi jeg ikke har det."
"Hvem har vel det? Synes du ikke det er oppskrytt å være voksen?" undret han. "Akkurat i det man har løst ett problem, dukker det opp ti andre."

Doktor Mason hadde advart henne om at det var mye arbeid med et spedbarn, men dette var ikke jobb: Det var tvangsarbeid.

Ikke rart at mennesker ikke forsto dyrene. De forsto jo knapt nok hverandre.

De lå side om side som felte trær.

"Du sier", sa han langsomt, "at det faktisk er flere kvinner som ønsker å drive med forskning." Øynene hennes ble store. "Selvsagt ønsker vi det, Forskning, medisin, næringsliv, musikk, matematikk. Bare velg et område." Så stoppet hun, fordi sannheten var at hun bare hadde kjent en håndfull kvinner som ønsket å drive med forskning eller noe annet område, for den saks skyld. De fleste kvinnene hun hadde møtt på college, hevdet at de bare var der for å finne en mann. Det var nedverdigende, som om alle hadde drukket noe som hadde gjort dem midlertidig sinnsyke.

Og så var det den ulogiske kunsten med et kvinnelig vennskap. Det lot til å leve at man hadde evnen til å holde på og avsløre en hemmelighet på akkurat riktig tidspunkt.

Hun tenkte på lappen som moren hadde lagt i matboksen hennes den morgenen. Bibliotekaren er den viktigste læreren på skolen. Det hun ikke vet, kan hun finne ut. Dette er ikke en mening; det er et faktum. Ikke si det til Mrs. Mudford.