Bokelskere.no

Vi var ikke en elskende slekt. Vi var bare genbærere som satte avkom til verden og gjorde det som måtte gjøres. Ofte på verst tenkelige måte og med dårlig resultat.

De siste milene satt vi stille og så snøen falle mot ruta. Det var ingen ubehagelig stillhet. Det var bare den slags stillhet som ikke orker å lete etter nye ord.

Snilleella var husmor og likte å gi klemmer. Hver dag når vi hoppet ut av skoletaxien utenfor gården deres tok hun imot oss på trammen.Roger gled unna armene hennes men jeg ble stående så lenge jeg kunne. Snilleella hadde alltid blomstrete frakkeforkle. Hun luktet luxsåpe og bolledeig.

Grepet rundt hånda mi myknet. Til slutt var det bare jeg som holdt oss sammen.

Jeg ble stående igjen med de tykke og sjenerte. De som alltid ble valgt sist. Fra slåballen og helt inn i evigheten.

Tilgivelse handler ikke om å akseptere hva som helst eller å late som om ingenting har hendt. Det handler om å slippe taket i det som gjør oss bitre og sinte. Å tilgi og gå videre.

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."

"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar.
Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."