Bokelskere.no

Sverd blir smidd i glør og herdet i vann. Helter, de smis av vanlige mennesker og herdes av urettferdighet.

Lenge forløp livet noenlunde menneskekjærlig, til han i året 1617 mottok en papirrull med kongens segl. Det var en av landets første trykte lover. Da han rullet den ut, fikk han se at tittelen var Forordning om Troldfolk og Deris Medvidere. Etter å ha lest loven, satte Krafft seg tungt ned på benken.
Fra nå av hadde han og alle landets befalingsmenn en ny hovedordre: De måtte forfølge trollfolk med full kraft. Hadde noen hatt omgang med Djevelen, bar det strakt til skafottet. Henrettelse uden ald naade.

Sann tro krevde jo underkastelse til det ubeviselige, ellers var det jo ikke tro. Tro til det som i den ytre verden var umulig. Det lå jo i ordet.

Krafft tenkte seg om. Han hadde for lengst erkjent at det eneste sikre man kan vite om menneskeheten er at den i evighet vil la vanvidd gjenta seg, men i stadig nye former, slik at den er ugjenkjennelig når den kommer. Han fryktet ikke bare nåtidens dårskap, men også at ettertidens mennesker betraktet seg som vise og ga rett til å dømme over hans tid.

Slik hadde Krafft, med all oppdrivelig kløkt og lempe, forsøkt å ro Herrens båt over troslivets grumsete innsjø.

Det en norsk mor frykter aller mest, livet gjennom, noen vil si det eneste hun er redd for, er at ungene hennes skal fryse.

Døden er stutt, den, for den som dør. For en død unge gjør vondt livet ut. Dag etter dag, i år etter år.

Ikke meningsløst vakre, slik at utseendet kom i veien for dem, men pene slik at det syntes på tredve meters avstand (…)

Karlsen var for ung, han var for dum - han var like dum som han selv hadde vært som ung, det var irriterende å se!

Han fryktet ikke bare nåtidens dårskap, men også at ettertidens mennesker betraktet seg som vise og ga seg rett til å dømme over hans tid.