Bokelskere.no

Man kan hevde at amerikanerne i dag er delt inn i to nasjoner basert på to nærmest helt adskilte virkeligheter. Hva skjedde?

Det som skjedde var, kort fortalt, i denne rekkefølgen:
Nyheter og folkeopplysning ble til underholdning. Underholdning ble til lagsport. Lagsport ble til forakt og mistenksomhet. Som igjen ble til to stammer med to virkeligheter i krig med hverandre. Og der er vi i dag. Denne utviklinga tok grovt regnet cirka 45 år.

Satans sommerfugl #2
Ut med jobbene, inn med slavene
Om hvordan frihandel og mektige blekansikter med to tunger shoppet ut industriarbeidsplassene og shippet inn den nye slaveklassen AKA Skyggefolket.

Men, i løpet av noen år, ble mange av de som fryktet tilværelsen som menneskelige roboter skviset ut av industrijobbene av ekte roboter. Mens besteforeldrene kjempet for bedre kår og mot utnyttelse, og foreldrene fryktet monotoni og livet som menneskemaskin, skulle den neste generasjonen av amerikanske arbeidere frykte og oppleve å bli gjort overflødige, irrelevante og -bokstavelig talt - ubrukelige.

For disse 100 millioner fattige amerikanerne er livet en konstant tilstand av kamp og fare, en endeløs rekke med harde slag og spark midt i trynet.

Den europeiske maktelitens begeistring for det amerikanske slaveriet ble tydelig manifestert under den amerikanske borgerkrigen (1861- 1865), da slaveeier-regimet i sørstatene fikk ivrige støttespillere ikke bare blant mange europeiske industrialister, men også blant politiske giganter som Napoleon III, som forsøkte å påvirke krigens utfall ved å innsette et sørstatsvennlig regime i Mexico. Den britiske finansministeren (og senere statsministeren) William Gladstone lot sørstatene bestille krigsskipene sine fra verft i Liverpool under falske papirer, mens den framtidige konservative statsministeren Robert Cecil fikk pengestøtte fra velstående britiske industriherrer for å opprette såkalte Southern Clubs som agiterte for sørstatssiden. Dette skjedde altså i et Storbritannia som offisielt hadde tatt et antislaveri-standpunkt, men selv lederen for det tradisjonelle British and Foreign Anti-Slavery Society, Lord Brougham, nektet å ta nordstatenes, han hevdet at deres kamp var preget av «fiendtlighet mot de hvite».

Walsh refererer til her at det var Limbaugh som gjorde konspikultur til gangbar politisk valuta i mainstream-Amerika. Han stemplet enhver motstander som kommunist og "pinko", det vil si halvkommunist, noe som låter ganske komisk med tanke på at det gjerne var markedsliberalister som Obama og Joe Biden som fikk det stempelet, og spesielt var det ekteparet Clinton som fikk gjennomgå. Han hadde en greie for dem, muligens fordi de slo Bush senior i valget i 1992 og dermed knuste utsiktene Rush (Limbaugh) hadde til en president til egen disposisjon, som sågar egenhendig hadde båret koffertene hans inn i Det hvite hus. Han skapte en regelrett fryktkultur rundt dette ekteparet - blant annet hevdet han at de hadde stått bak et drap i 1994 - og la med dette grunnlaget for det som skulle bli Trumps seier over Hillary Clinton i 2016.

Zapatistenes (Mexico) frykt skulle bli til virkelighet. Maisprisene falt drastisk som følge av NAFTA (North American Free Trade Agreement), og småbønder som ikke greide å konkurrere med de store amerikanske maisprodusentene ble tvunget vekk fra gårdene sine, som igjen ble overtatt av de samme storkonsernene. Man regner med at rundt 1,1 million meksikanske gårdbrukere og 1,4 millioner andre tilknyttet jordbruk ble fordrevet i årene mellom innføringen av avtalen (1994) og 2005. I tillegg skulle lønningene for jordbruksarbeidere reduseres til en tredjedel av hva de var før NAFTA, mens prisregulering, som frihandelsavtalen tillot - til tross for ordet "fri" i ordet - gjorde at de store matvareprodusentene skrudde opp prisene på grunnleggende matvarer som blant annet tortilla med hele 279 % under avtalens ti første år, noe som også skulle bidra til å tømme den meksikanske landsbygda.

For 1980-valget var virkelig et skjebnesvangert valg for den amerikanske arbeider-middelklassen. Knusingen av fagbevegelsen kort tid etter at Reagan inntok Det hvite hus skulle vise seg å få enorme konsekvenser for folk flest de neste tiårene, noe man tydelig ser i samsvaret mellom fallet i organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidstakere og middelklassens dramatisk minkende andel av velstandsfordelingen de siste 50 årene: I 1955 var en tredjedel av alle amerikanske arbeidstakere organisert. Det samme året gikk en snau tredjedel av alle inntekter til den 10 %-andelen av befolkningen som tjente mest. Spol fram til 2010, og kun 11 % er organisert, mens nesten halvparten av inntektene går til den rikeste tiendedelen. Og selv i den topp ti-prosenten er det skjevt, da den mye omtalte rikeste én-prosenten av befolkningen tar inn hele 22 % av alle pengene amerikanere tjener.

Av alle faktorer som har bidratt til å ødelegge den amerikanske drømmen, er automatiseringen - og ikke minst måten den har blitt gjennomført på - ekstra ille. Prosessen er i seg selv åpenbart umenneskelig, rent teknisk sett, men det er et ekstra lag av fuck-you-mørke å bokstavelig talt kaste mennesker på søppeldynga. Det er dem man ser overalt i dagens USA, mennesker som er overflødige, ubrukelige, maktesløse og ofte ganske ensomme, i et Amerika i Ayn Rand-sonen der mye av det sosiale limet som skapte de store fellesskapene nå er borte.

Noe annet som skaper mye stress blant mange amerikanere, er den såkalte credit ratingen, som følger deg som en stor, kjip albatross gjennom livet. For dersom du har hatt (bare noen få) betalingsproblemer, eller rett og slett ikke tjener noe særlig penger, kan du få store problemer med å skaffe deg et kredittkort eller lån, du kan også få problemer med å få leid bolig eller til og med skaffe deg jobb, ettersom både utleiere og arbeidsgivere kan sjekke kredittskåren din. Noe som igjen skaper masse styr og jobb. En catch-22 der, altså: Er du fattig, får du ikke tilgang til det du trenger for ikke å være fattig lenger. Og det lille du får tilgang til, koster flesk, som for eksempel latterlig dyre forbrukslån. Kort sagt: Det å være blakk i USA koster masse penger.