Bokelskere.no

Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Jeg undres, fordi jeg har hørt min egen stemme i et opptak, og den stemmen var helt annerledes enn den stemmen jeg hører når jeg snakker. Det var en stemme som løy, den ga ikke uttrykk for noe som helst av det jeg egentlig følte.

Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg.

Enn så lenge er vi to en mulighet i universet. I alle fall vil jeg gjerne tro det.

Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme.

Det er umulig å fortrenge min egen tilstedeværelse, ubehaget ved den, endringen; dette selsomme i meg som har kommet til live i øynene, panna, i et bestemt drag fra nesa til munnen.

Navnet mitt gjaller gjennom skogen; alt jeg ønsker er å bli funnet, hentet, tatt vekk, men stavelsene lyder så fremmed, så uvirkelige, så langt borte fra meg selv, at da jeg hører navnet bli ropt igjen, er det som om det gjelder en annen, ikke meg.

Jeg kjenner det i hele kroppen, at jeg berøres av hans søken etter kontakt. At vi to er ett, og helt like, i vår lengsel etter mor.

Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.