Bokelskere.no

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»

Da Månen steg i Tredje Nordlige Sal, gikk jeg til Niende Vestibyle for å overvære de tre Tidevannenes forening. Dette er noe som inntreffer bare én gang hvert åttende år. Niende Vestibyle utmerker seg ved å romme tre storslagne Trapper. Og Veggene er dekket av Statuer av marmor, hundrevis og hundrevis av dem, Sjikt på Sikt, som stiger helt til de fjerne høyder.

Perhaps that is what it is like being with other people. Perhaps even people you like and admire immensely can make you see the World in ways you would rather not.

I realised that the search for the Knowledge has encouraged us to think of the House as if it were a sort of riddle to be unravelled, a text to be interpreted, and that if ever we discover the Knowledge, then it will be as if the Value has been wrested from the House and all that remains will be mere scenery.

“In my mind are all the tides, their seasons, their ebbs and their flows. In my mind are all the halls, the endless procession of them, the intricate pathways. When this world becomes too much for me, when I grow tired of the noise and the dirt and the people, I close my eyes and I name a particular vestibule to myself; then I name a hall.”