Bokelskere.no

Men du elsker (barna dine, barnebarnet ditt, mannen din, storebroren din, søstrene dine, moren din, vennene dine, og et utall verk som har reddet livet ditt… skrevet, komponert, malt, vevd, fotografert, koreografert, spilt, danset… du elsker parken utenfor vinduet ditt med sine løvtrær som du teller, teller; du elsker et titall spøkelser, kanskje flere; du elsker hunden din… og mange av disse sjelene… verkene… trærne… kan vitne om lidelser du ennå ikke er i nærheten av å forstå) og likevel klarer du ikke å ta deg sammen.

Glemselen er større enn minnene.

Man kan ikke synge seg selv i søvn.

Svimmelhet er ikke redselen for å falle, men et ønske.

På vei, i dag, gående med hunden, skjønner jeg ikke hva som gjorde så vondt i går.

Lenge - kanskje helt til hun dro til Paris for å bli fotografert av A - var moren det nærmeste hun kom et sted. Hun ville være der moren var. Hun lengtet etter latteren hennes. Stemmen. Parfymen.