Bokelskere.no

Historiene kom fra ingenting, og for ham ble de også til ingenting. Setningene fløt en stund på vannet, så sank de og dro alle ord med seg nedi dypet, og han kunne ikke være sikker på om fortellingen egentlig fantes. Han kunne ikke vite om det var virkelig, selv når han fikk boken i hånda. Han kunne ikke vite om det var hans bok, om det var hans ord, hans fortelling, om noe i det hele tatt eksisterte.

Han måtte flytte på en setning, sløyfe et avsnitt. Rense, luke, stryke, stramme, bare slik kunne de to virkelighetene langsomt nærme seg hverandre, og kanskje, til sist, smelte sammen.

Hun visste at nøyaktig slik hadde Terese lest for han. Hun visste at nøyaktig slik hadde Terese skrevet for ham. Knatringen fra maskinen, lyden av skrift, valsen som en skyttel, det som for ham var befrielsens musikk. For ham var skrivingen noe han hørte. For henne var skrivingen noe hun så; det blåhvite arket, metallarmenes dans, bokstavenes form. K-en som hadde et lite hakk i seg, r-en som var tykk og lubben som en mann i frakk fordypet i tanker. Noen steder ble ordene tydeligere, som skrevet i sinne. Andre steder svakere, av og til nesten utvisket, duknakket sto ordene der og samlet all sin styrke for ikke å forsvinne i papiret. De befant seg i to virkeligheter. Det hun så, var noe han bare kunne forestille seg. Det han så, var bare noe hun kunne forestille seg. Det han fortalte, ble til hennes, lesbare ord, men det hun leste for ham, var bare en skygge av det han hadde sett. Hun måtte lese sidene om igjen, han måtte høre det flere ganger. Han avbrøt ikke, han lot henne fortsette som om alt var fullkomment. Så reiste han seg.

Hun likte seg i biblioteket, verden var en annen, og alle som kom inn, ble stille og andektige, som svakt fordreide utgaver av seg selv. Hyllene var laget av et mørkt treslag, svart og tjæreaktig som relingen på et skip. Lukten av bøker var lukten av støv, av fremmede fingre, duften av timer alene under en brennende lampe. Hun passerte hyllene med romaner. Noen hadde hun lest, de fleste ikke, de var tunge, lukkede, skrevet av diktere som for lengst var borte. De få menneskene som sto langs reolene, lignet stille, lesende skygger, døde sjeler som var kommet for å lese om sine forgangne liv.