Bokelskere.no

Det virker som man må lese en bok tre-fire ganger for å huske den ordentlig.

Vi grøftet, vi drenerte. Grunnen kunne ikke lenger holde på vann som før. Vi stykket opp med skogsbilveier, og vi ga statsstøtte til denne veibyggingen. Vi sprøytet gift på ungskudd av løvtrær. Vi flathogde felt som var kilometerbrede og like lange.

Vi finner fine skildringer av naturen og alt som finnes der: «I åttiårene arvet jeg en fleraldersskog med små og store trær, med moser og hakkespetter og bekker og tiurleik og gud vet hva. Linnea, perlevintergrønn, skogfagermose, multemyrer, søkk med duftende finnmarkspors. Alt.

Det krevde stor varsomhet å ta kikkerten opp og skru ham fram til tydelighet. Nå vendte han ansiktet ut mot myra igjen. Det var så god skarphet i bildet at jeg kunne se de tette hårene i ørene hans og den svarte kanten rundt dem. Øynene satt en anelse skrått og var helt lyse. Han gjorde i det hele tatt et mektig inntrykk, med kragen av dekkhår og ull som var raggete og sto ut fra kinnene. Tegningen på kinnene var hvit og gikk ned i en spiss over halsen. Han hadde gråhvite flekker over øynene, og under dem også. Men der skjøt det inn en stripe av grått ragg.

Du kunne jo sette deg med jaktdagbøkene dine. Hvorfor faen skal jeg lese om alle jeg har drept? Hun tidde en lang stund. Så sa hun: Alle? Ja, akkurat, svarte jeg. Hver eneste jævla hare. Du sa alle. Jeg skjønte ikke hva hun mente, så jeg tidde. Før ville du sagt alt.

Mitt liv er en bølge som røres en tid. Den fikk meg til å tenke på at så lenge noe rører seg, lever jeg.

Han løp. Han var lykkelig. Hunder med sitt korte, intense liv har alltid gitt meg glede. De vet ingenting om døden og heller ikke om utdøelse. De har fått meg til å forstå og å føle deres glede i nuet. Gleden i å løpe. Å være hjemme i store områder. Å finne vann. Jeg sitter og ser på drivende dis og skyer mens jeg venter på ham. Jeg hører til en art som kan skjelne en form som aldri gjentar seg.

Å ta fram de små petit-chouene gikk fort, og jeg kviknet til mens jeg fylte dem med tint løyrom og crème fraîche. På lappene hun sendte med meg til butikken, skrev hun alltid crème. Accent grave, ikke aigu, sa hun. Selv som pensjonist var og ble hun språklærer. Skjønt i Bollnäs hadde hun ikke hatt mye nytte av fransken. Å, hadde vi enda kunnet le som vanlig.

Men jeg kunne teksten enda det ikke var noen som sang den, sa Inga. Og dette står det i den: Hele mitt jeg er oppfylt av din ensomhet.
Jeg tidde. Det var selvfølgelig det som var feilen: at jeg tidde. Men det låste seg for meg. Jeg kunne ikke for det.

Du vet hvor glad man blir når noe går opp. Når det binder seg sammen i ens egen hjerne.