Bokelskere.no

Den Gamle hever begge knokkelhendene, som for å forklare, beskrive, så Filip skal forstå. Men han fullfører ikke bevegelsen, og hendene faller slapt tilbake på pleddet i fanget. Fortellingen er en skjør hengebro mellom da og nå, og kanskje er han for skrøpelig til å lede gutten over.

Kroppen vokser i rykk og napp, asynkront og tilfeldig. Det finnes ingen sentral instans som har et helhetlig overblikk over byggeprosessen og tar entreprenøransvar for proporsjonene.

«Kræbs er meget fülsomme», har Keiseren sagt. «De schammer sich düpt når de blir kokt. Det kan man se på rødmen.»

Dette kan ikke være alt. Livet må være et annet sted. Min
tid må komme.

«Takk, fattern», sier jeg og pakker opp fjellstøvler eller skihansker i størrelser jeg for lengst har vokst ut av. Bestefar tok aldri meg med på turer da jeg var guttunge, sier han ofte, for å forklare hvorfor jeg alltid får turutstyr.
«Men det gjør jo ikke du med meg heller», sier jeg da. «Lang og stolt tradisjon hos oss, kan hende generasjoner av fedre som ikke tar med sønner på tur.»

Tiden, som hjemme i Kvartsveien er delt inn i urskivens kakediagram med avdelinger målt og avsatt til bestemte frister og gjøremål, er flytende overganger her i skogen.

Når der det lyst nok til å kalles dag, når er det mørkt nok til å kalles natt?

«Nå lader’a kolshagla», sier Den Gamle, og Filip skjønner at bestemoren sitter og konverterer rulletobakk til hjemmelagd filtersigarett med Winner Tip.

Det er en fryd av en vårdag i Kvartsveien 8. Både pryd- og nyttevekster dytter ivrig mot kuvøsen av granbar som skal beskytte dem mot deres eget overmot.

Far og sønner har høye støvler på seg. Guttenes nakne legger ser tynne og gebrekkelige ut, som blomsterpinner i nye potter. Arnstein peker, og alle tre ser på øyestikkerne som parer seg. De holder seg svevende mens de krøller seg rundt hverandre, som drageslyng i gavlen på en sveitservilla. I noen akrobatiske sekunder former de en hieroglyf fra et glemt alfabet før de skilles og igjen blir til glinsende krigsfly.

En generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil, har Turid kalt det.