Bokelskere.no

Et gjemmested

Livet ditt, mor, det slår ikke en strek over deg,
men glemselen, den ber deg gi tilbake
alt du har gjennomgått.

Om trøst som ikke bærer i seg sannhet

Det er som å si
at ensomheten inneholder
en helbredende kraft.

Slutt å tenke på det

Så mye går tapt hver dag:
planteliv, insekter, verden.
Og mor som ikke lenger husker
hvilke sammenhenger hun står i:
barnebarna som stikker innom henne
med den samme ømheten de bar på
da hun uttalte navnet deres
som om de var uforglemmelige
og umistelige, ikke som smykker,
men som kjærtegn.

Hvem snakker om å gå i stykker

Når alt dette er over slår lyset inn svalt og likegyldig,
og senere finnes bare gulvet og veggene og taket. Når
jeg ikke tenker på henne er det høst i et år jeg har
glemt.

Noe i likhet med en venn

Hun er ikke lenger rede eller i stand til å betro seg til
andre mennesker. Men så sier hun: Jeg liker å ha
besøk av deg, bare ikke for lenge av gangen. Du kan
gå nå, sier hun, men du må gjerne snu i døren og
komme tilbake.

Senere samme kveld

Klarheten i ansiktet hennes
hver gang hun går inn i erindringen -
en omtåket ferd gjennom rommene
der sorgene ikke lenger når henne.
Tilbake vender hun, hui, hvor det går,
tilbake til barnet og til barndommens
talløse årstider.

Uferdig selvportrett

Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, men det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv: en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.