Bokelskere.no

Hun ble frustrert av Mungos rause kjærlighet. Det var ikke egentlig uselvisk, han kunne rett og slett ikke la være. Mo-Maw trengte så lite, og han kom med altfor mye, og dermed virket alt så forferdelig bortkastet. Det var en avling ingen hadde sådd, og den blomstret fra en ranke som ingen hadde skjøttet. Den burde ha visnet for mange år siden, akkurat som hennes og Hamishs hadde gjort. Men Mungo hadde fortsatt så mye kjærlighet å gi, og den lå omkring ham som moden frukt som ingen brydde seg med å sanke inn.

[…] Er det noen som skjønner seg på å unnskylde folk dem elsker, så er det vel dere to. Kan dere ikke tilgi meg for det?

Han lurte på hvordan det ville bli å komme hjem, nå som han hadde sett mer av verden på én dag enn på femten år – hvordan kunne han bli i de samme gatene og ikke prøve å reise ut? James hadde hatt rett. Mungo skulle ønske James var her sammen med ham, eller Jodie, men helst James. Det ville vært fantastisk å ha noen å dele alt dette nye med, en som visste at han ikke bare fant det på.

I femten år hadde han levd og åndet i Skottland, og han hadde aldri sett en dal, en innsjø, en skog eller ruinene av en borg. Eller det hadde han jo, men bare på kjeksbokser eller på siden av turistbussene.

Mungo la panna mot den kjølige ruta og så tusen historier gli forbi: unge, lettkledde damer på vei til en pub etter jobb, køer av livlige kunststudenter som snakket med hendene, og advokatene som skrittet viktige av sted med armene fulle av brune arkivmapper. Så mange liv som fant sted bare tre kilometer fra hans, og alle virket lysere enn hans eget.