Bokelskere.no

Bob sov med høyre arm over hodet, eller han sov ikke, han skulle samle poeng, han skulle skaffe seg en jobb og gjerne en studierelevant, men han visste ikke hva han skulle studere, eller om. Han hadde spart nitten tusen fra fergene, hadde ikke tatt hull på dem ennå, og i tillegg hadde han den blå Daihatsuen som sto til salgs hjemme på jordet. Han ville ikke bli agronom, og han ville ikke bli forstkandidat, og han ville absolutt ikke bli ingeniør og heller ikke lærer, eller det ville han på en måte, men han kunne ikke se for seg hvilke linjefag han skulle ha. Og samtidig var det omvendt, han kunne gjerne bli agronom, forstkandidat, ingeniør, han kunne undervise i tysk eller idrett, til og med fysikk, alt sammen selvfølgelig under forutsetning av at han kom inn. Men han følte ikke noe for noe av det.

-Det tar dobbelt så lang tid å komme over sykdom og kjærlighet som sykdommen i seg selv varer.
Man måtte bare vente. All den ventingen. Bob kunne holde pusten gjennom en hel helg. Dagene punkterte, de falt sammen over ham som en teltduk. Bare tanken på de små lydene hennes, de flisete hårtuppene. Til slutt visste han ikke hva som gjorde mest vondt. Å ha mistet eller å miste all den tiden. Så hadde tiden gått.