Bokelskere.no

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen tante Mandolina fortalte Alba at livet ikke er ment å skulle gi oss det vi vil ha. At vi ikke bestandig kan få alt vi peker på. Det er bare ikke mulig. Jo eldre jeg blir, desto mer visdom finner jeg i de ordene. Livet handler om å lære, ikke sant? sånn må det være. Hvorfor skulle vi ellers være her, om det ikke var for å vokse på en eller annen måte. Hvis livet hadde gitt oss alt vi ønsket oss, hvis vi hadde vært lykkelige hele tiden, hadde vi ikke hatt noen mulighet for vekst. Vi hadde vært noen egoistiske skapninger som bare tenkte på oss selv og vårt eget beste. Lidelse gjør at vi må gå dypere. Det gjør oss mer medfølende. At vi bedre kan forstå andre menneskers smerte. Det gjør oss snillere.

Gud er kjærliighet, og kjærligheten bor i alt som er vakkert. Jeg tror likevel gud er feil ord. Jeg tenker meg det mer som en gudommelig kraft som vi alle er en del av. Hver og en av oss. Uavhengig av rase eller religiøs tro. Vi er alle en del av noe mye større enn oss selv, og likevel ser vi oss selv som seperate,annerledes,isolert og alene. Me vi er ikke alene. Sjelen vår er en gnist av noe gudommelig.

Dette spørsmålet om rase er latterlig, og det samme gjelder religion. Jøde, katolikk, protestant, hindu,buddhist ; folk er folk, og de burde bare holde fred og akseptere hverandre. Alle er forskjellig når det kommer til stykket.

Allting har en ende. Det var du som lærte meg. På godt og vondt. Livet er en serie av sykluser, og vi er som hamstere i hjulet.