Bokelskere.no

jeg går
til skolen
sier ha det
til mamma
som sier
ha det, vennen
og så vinker jeg
og så venter det

jeg tar av
det nære
og bløte
og ømme
og alt som
betyr noe
for meg
så jeg ikke
mister det
tar på meg
rustninga
finner fram
det tristeste
og dumme
og gråten
oppi halsen

alt som det bare
er fint om de tar
fra meg
eller knuser
og ødelegger
og saboterer
og legger i bakken

det her
klarer du
du er ikke alene
om å føle deg alene
sier jeg til
meg selv

kan hende
har du blitt
ydmyka
og det
har du
blitt litt
ydmyk av?

sammen med deg

får ikke
være i fred
med tristheten
og får ikke dyrka
tungsinnet

hvor tar all
den ensomme tida
til å gruble
veien?

blir aldri
klar med
ordentlig
å overtenke

og kanskje
det er
en skikkelig
god ting?

mer hvorfor?

hva kan du
finne på
for å bedre
situasjonen?
blir jeg
spurt om
av rektor

jeg som bare er
drett inn i alt
uskyldig
og utsatt
som ikke
vil være
med på
det her

jeg vil ikke
være med på det her
har forfulgt meg
resten av livet