Bokelskere.no

Varmen kilte huden. Hun lot den trenge inn og nøt det. Lavskrikene, sjelefuglene, som hadde fulgt dem, fløy på nysgjerrige vinger fra trærne og landet like ved, men hun hadde ikke noe å mate dem med.
Hun orket ikke å vende hodet, så hun beveget bare øynene. Hun så grønnfargen på furua og en mørkere nyanse på grana, den lyse grønnheten på bjørka, den grågrønne på vieren og den sølvaktige på starren. Mosen hadde sin egen grønntone, og lyngen også. Bladene på finnmarksporsen blandet inn en snev av rust i det grønne. Tyttebærlyngen hadde en annen farge enn blåbærriset og kreklingen. Purpurmosen stod rødmende grønn. De hadde ikke noe som var likt, ikke en aldri så liten fellesnevner, bare språket avgjorde at alt var grønt. Ordene bestemte hva som ble buntet sammen, og hva som ble holdt utenfor. Grønne, røde, hvite. Menn. Kvinner.

Ikke før i dag hadde hun skjønt hvor lang vei de fortsatt hadde foran seg. Hvor mange flere netter måtte de ligge på den våte bakken? Nå kunne de uansett ikke snu. Mang en reise ville ikke bli påbegynt, mang en stor avgjørelse ikke bli tatt hvis vi hadde visst på forhånd hvor strabasiøst det ville bli. Vi kan bare få ting gjort om vi ikke tenker for mye på det i forveien og etterpå forsøker å glemme alt sammen.